2011 i all sin elendighet

2011...

Det er blitt februar 2012, og jeg har tenkt mer og mer på å skrive et nytt innlegg her på bloggen. 

For de av dere som ble småsyke etter 2010-oppsummeringen, så kan det kanskje være godt med litt skadefryd denne gangen. 2011 heter ikke bare 2011 lenger, og det slutta det med omtrent i slutten av november. 

Da gikk det over til "2011 ass...!".

Nei, ikke med et stort smil om munnen, eller med gode minner i tankene. 

Nei, heller et slikt "2011 ass" med nedtrykt risting på hodet, og oppgitte rynker i pannen. 

Lite visste jeg om alt 2011 skulle komme til å by på. 

 "Du må tenke på ræ sjæææl!"sa folk.. 

Når man bryr seg om noen, så kan man ikke velge. Rasjonaliteten amputeres med sløv saks, og igjen sitter kun et blødende åpent empatisk hull. Alle sperrer borte, alle lag med beskyttelse brutalt revet bort! De virkelige smertene kjennes ikke før man begynner å pirke borti såret. Ufrivillig. Hans smerte er min. Men han vet det ikke engang. Ufrivillig. Uten å velge det påfører man smerte, og uten å velge det påføres man smerte. 

Jeg prøver å jobbe meg frem til at "that's life". Sånn er det bare, og ingen kan ta det bort, det går ikke ann å stenge av for all kjærlighet til andre mennesker. Uansett hvor mye man vil det, når man desperat prøver å døyve nærmest uutholdelig smerte, men ingenting funker.. 

Sånn er det bare. Sånn er det å ha en familie. Sånn er det å leve med kjærlighet. 

"Det ække din feil!" sa folk.. 

For ganske nøyaktig ett år siden ble skillsmissen et faktum. 

Godt, nå skjer det noe. Istedenfor å sitte fast med gjørme opp til livet, helt stuck, skulle vi sakte men sikkert grave oss ut og komme oss videre. Starte på ny, finne nye fundament for trygge, frie, gode og gla'e tilværelser. Lære oss å leve sammen i andre sammensetninger. 

"Oss tre, og oss tre" istedenfor alle 4 på en gang. Bror, søster og mor.. Bror, søster og far... 

 Jeg ante ikke hva jeg utløste den dagen jeg sa at jeg ikke orka å feire jul med dem mer hvis det skulle fortsett som før. Naivt. Når et voksent barn forteller sine foreldre at "noe må skje", og ikke aner konsekvensene. Naivt. Barnslig naivt. Utløsende faktor? Ja, det var det! Og jaggu var jeg tøff som sa det høyt som ingen andre turte si! Visst faen var det tøft gjort! Angrer gjør jeg ikke, og nei, det va'kke min skyld! 

Men ett år senere begynner jeg å lure på om noe ville vært annerledes hadde jeg bare holdt kjeft og holdt meg unna istedet. 

"Du er jo tross alt barnet!" sa folk.. 

Mulig det. 

Hvorfor tok det så lang tid før DE skjønte det? Noen må jo være voksen, når de som har rollene foreldre mister alt perspektiv. Mister hodet. Totalt! Offer. Stusselig. Pusling. Stakkarslig. Sutrete. Mer enn én gang har jeg banna og sverta over den totale mangelen på selvinnsikt, og den grenseløse selvmedlidenheten jeg har sett manifestere seg i en mann jeg trodde var et forbilledlig eksempel som alle andre menn i livet mitt måtte sammenliknes med og leve opp til. 

Sorry, not anymore. Jeg elsker deg, og nå må du ta deg sammen. Du har en sønn som trenger deg. Vær den han trenger. Vi har bestemt oss for å legge den vonde tia bak oss. Nå må du vise oss at det ikke bare var snakk.

Dessverre vil du alltid få alt for mange sjanser. Mange flere enn en venn ville gitt deg. Vi er jo familie. Ikke misbruk det. Vær en pappa. Vi trenger deg! 

Jeg vil så gjerne være barnet, men jeg får ikke lov. Greit, så får jeg deale med det. I mitt eget liv er jeg derimot voksen. Mer og mer for hver dag. 

I mitt eget liv tar jeg vare på meg selv og mitt hjem. I mitt eget liv gråter jeg av bekymring for penger, regninger, for semesteroppgaver og eksamener, for menneskene rundt meg. 
Jeg ber bare om å få være barnet i deres liv. 
På den måten vil jeg kanskje få mer styrke til å være voksen i mitt eget. Om jeg blir gitt den muligheten, vil dere en dag få kjenne at det var verdt det. En dag vil jeg kanskje faktisk bli så voksen, og så sterk, at jeg er i stand til å ta vare på dere når dere virkelig trenger det. 

Dere trenger ikke meg til dette. Dette er ikke mitt ansvar.


---------


Det ble for mye for meg, og jeg kuttet ned på fagene mine for å holde hodet over vannet.
Jeg ringte og bad om hjelp - og fikk det.
Jeg vendte meg til de mange gode menneskene rundt meg, og møtte varme og gode ord og nye mørke livshistorier. Omsorg og perspektiv.


Julen nærmer seg, og midt i glitter, toving og kromkakesteking, kommer telefonen om at mormor er akutt syk.


Ett smertefullt døgn senere er du død.
Smertefullt, ikke for deg, men for oss. Hjertene våre ble revet i stykker mens du lå der bevisstløs uten å ane noen ting.
Likevel tror jeg du kjente at noen manglet. Du slapp ikke taket før alle var kommet frem til deg.


I 24 timer stod livene våre på pause. 
Ingenting spilte noen rolle. Ingenting annet enn å være der hadde noen verdi.
Det har gått to måneder, og først nå går jeg frivillig tilbake til den dagen inne i hodet mitt. 


Jeg husker at jeg i et øyeblikk fylt med endeløs redsel og utmattelse stod i vinduet på rommet ditt og førte en samtale med deg.
Mens jeg så ut på to nakne vintertrær og striper av matt sol på frossent gress, fortalte jeg deg desperat igjen og igjen hvor gla' i deg jeg var! "Vet du det? Vet du det? Har jeg noen gang latt deg forstå hvor høyt jeg elsker deg mormor?"
Samtidig gikk en film full av solfylte dager inne i hodet mitt.
Den har bare fortsatt å gå og gå og gå...


For meg var du sol, sommer, blomster og latter. 
Du var pannekaker, Norge Rundt, og plaskebasseng i hagen.
Du var gode samtaler, omsorg, og pulverkaffe.
Du var min mormor, og mye mye mer.


De siste setningene har fått meg til å gråte. Men det gjør ingen ting. Denne gangen er det ikke bare vondt.


Jeg begynte å se frem til nyttårsaften. Nytt år, nye muligheter. Legge 2011 bak oss. Komme videre. Nytt håp for gode ting i livet!
Naivt selvfølgelig.
Men for en gangs skyld har jeg omfavnet naiviteten. 

Det finnes vondere historier enn mine. Dette skrives kun med egen bearbeidelse for øyet. Mitt utgangspunkt er mitt eget, ingen andres.


Jeg gleder meg over små ting.
Gjør det du også.