For en herlig tid!

2 utrolige uker har gått siden sist, og ja modærn - det er på tide med en liten blogg-kviskring nå ;)

Hvor mye morro går det ann å ha på 14 dager?
SÅ!!! (Viser med hendene hvor mye...)
WOW det her har vært gøy! 5 absolutt supre faddere har tatt vare på oss 10 fadderbarna, og dratt oss med på både det ene og det andre. Fra rolig spillkveld, til hæla-i-taket stablingsfest. Hva som var høydepunktet for min del er jeg jammen ikke helt sikker på, det har bare vært så bra alt sammen! Men... Stablingsfesten var ett av dem ;) Putt 50 svette faddere og fadderbarn inn i en liten leilighet, og VIPS har du en konge-fest. Musikken dunka, vi dansa og kauka, og blei kjent da - ikke minst. Huska tilåme noen ansikter med dertilhørende navn dagen derpå, og det er ikke værst.

Men selvfølgelig, ingen bra fest går for seg uten en liten smule drama :P
Plutselig - ut av det blå - stormet det inn en sint mann med C.S.I. T-skjorte på og med ID-kort rundt halsen, og ropte hissig til oss på trøndersk at "Dokk har ikke hørt brann-alarmen!!!"
Flertallet av fest-deltakerne klarte vel ikke helt å ta fyr'n seriøst, før noen gikk ut på trappeavsatsen utafor blokka og så både den ene og den andre ule-bilen..
Noen få ville løpe ut hals over hode, men vi fikk beskjed om å sitte i ro, og C.S.I.mannen kom tilbake (litt roligere denne gangen) og forklarte at det hadde vært en pipebrann i blokka, fra restauranten i 1. etg. Han sa også at brannalarmen ikke hadde gått oppe der vi var, og at det ikke var noen fare fordi pipa var en brann-celle og greier...

Han lo til slutt litt av sin egen t-skjorte, ropte "Fest videre!", og ble eskortert ut av "The Roof.. The Roof... The Roof is On Fire"...:P

Pup-til-pub-runde, Linjeforenings-fest med Eureka, Quiz på Three Lions, Øl-kurs på Dahls Bryggeri... 

Det er tid for avrusning, jeg veit væffal EN lever som er gla' detta hardkjøret er over! Men en STOR TAKK til ALLE dere herlige mennesker som har vært med på å gjøre de to siste ukene til en GENIAL start på min studietid i Trondheim!!

Spesielt til Eureka, og til faddere Ida, Eirin, Oda, Andreas og Jørgen - et rungende TAKK :D Dere har gjort en kjempejobb!!

Nei, blir det bedre nå...!

Så var det igang!!

Nå, i dag, har det vært immatrikulering på NTNU!

Det er sol og så varmt at det nesten ikke går ann - en strålende dag!

Ikke minst har jeg fått faddergruppe, og vi skal møtes til vors i kveld og bli kjent. 

Jeg gleder meg!!

Jeg trodde dagen i dag kom til å bli komplett kaos, med 7100 nye studenter bare ved NTNU, men alt fra åpningsseremoni til faddergrupperinger gikk for min del som smurt. De 3 fadderne mine virker som kjempetrivelige folk, mens de fleste av fadderbarna (foreløpig) er stille og forsiktige. Det er jo ikke jeg akkurat kjent for å være, så det er jeg som stiller spørsmål og prater i hytt og gevær. Vors i kveld blir sikkert veldig bra, med litt bli-kjent-leker og alkohol løsner selv de mest beskjedne raskt ;)

I morgen starter så smått det jeg virkelig gleder meg til, nemlig undervisning og orienteringsmøter. Nå vil jeg i gang!! Hvilken ExPhil-gruppe er jeg på? Hvordan ser timeplanene ut? Hvilke bøker skal jeg kjøpe? Hvor snåle ser foreleserne ut? Hvor mye koster et frokost-abonnement i kantina? Når har jeg tid til å ta kurs i stressmestring.....?

Vips - her har dere meg; student ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet.

"Ja, og så?" tenker du kanskje?

Vel, for meg betyr det ganske mye å endelig ha kommet så langt. 

Endelig er jeg student. 

På årntli! 

Nå er det min tur, og dette er mitt opplegg. Yeah ;)

Jeg koser meg!

Matglede!!

Jeg leste denne artikkelen her om dagen, og tenkte Hurra!!

Endelig er det noen som snakker om MatGlede i norske medier, tenkte jeg, og det fikk meg umiddelbart til å tenke at her er det potensielt blogg-stoff.

Jeg er av den typen som stort sett unner meg det jeg har lyst på. Hjemme hos oss lager vi det vi vil til middag, og tenker ikke så mye over hvor usunt/sunt måltidet er. Vi har blitt flinkere til å tenke i sunnere baner den siste tiden, for vi er jo klar over at kostholdet vårt ikke er veldig variert. Ingen av oss to er spesielt flinke til å spise verken frukt, grønnsaker eller fisk, men det er vi altså klar over, og gjør effektivt noe med det.

MEN...! Jeg syns vi er flinke til å kose oss med det vi har på tallerkenen, uansett hva det er - med mindre det faktisk smaker vondt...

Å spise sammen med folk som skal fortelle deg om alt som er usunt ved det du har foran deg, får meg til å miste matlysta. Ikke fordi jeg blir livredd for alt som tydeligvis finnes i maten, men fordi jeg syns det er tåpelig å ha fokus på hvor dårlig måltidet er samtidig som man skal sitte der og spise det...! Ikke minst syns jeg det er ufattelig uhøflig å kommentere andres mat, hvis man f. eks. er ute og spiser.

La oss heller, som damen i artikkelen fokuserer på, kose oss rundt bordet. Kose oss i selskap med hverandre, kose oss med alle smakene maten har å by på, og det enkle faktum at du kan spise deg mett etter kanskje å ha vært sulten en stund. 

Selvfølgelig skal vi tenke på hva som er sunt og usunt, men det arbeidet kan vi jo gjøre før vi spiser. Etter det er det opp til hver enkelt å velge å spise eller ikke spise. Hvis måltidet er godt forberedt, og man har valgt salat istedenfor pommes-frittes, men en fløteskvett i sausen istedenfor bare vann - ja, så får det være greit. Å sitte og kverne rundt hvor mye fett fløte inneholder mens man sitter og gafler i seg den deiligste middagen, det har ikke noe for seg.

Jeg tror det er sunt å ha et koselig forhold til mat, og jeg vet at det ikke er like lett for alle. Men å kose seg med måltidene, ta seg tid til dem, og spise variert, det tror jeg er sunt både for kropp og sjel :)

Min egen sunne fornuft tror jeg er min beste kilde til matglede. Kombiner det med en samboer som er kjempeflink til (og veldig gla' i) å lage mat, så får du en liten heldiggris ut av det hele: Meg...!

Hva betyr matglede for DEG?

Visning - for første gang!

Dagen i dag har blitt brukt til bl. a. å dra på 3 visninger på 3 hus i klassen "noe aktuelle kjøpsobjekter". Det er snålt! Som de to spjælingene vi jo er, ble vi sett litt rart på både her og der. Den ene megleren nølte litt med å i det hele tatt gi meg prospekt, han trodde vel kanskje ikke vi var i stand til å kjøpe huset. Jeg tror det er første gang i mitt liv jeg har merket at jeg har blitt dømt på grunnlag av alderen min - eller noe som helst annet for den saks skyld...!

For meg er det rart at jeg har kommet dit i livet at jeg skal ut og kjøpe meg bolig - eller hus som det heter, hvis det er den type bolig det gjelder.

Først ble jeg så stor at jeg flyttet hjemmefra.
Nå har jeg blitt så stor at jeg skal kjøpe hus.
De to tingene kom relativt raskt på hverandre, og jeg er desto mer full av undring. Be-undring? For-undring? En salig blanding tror jeg. Undring er det i allefall!

I dag gikk startskuddet altså for visnings-maratonet som mest sannsynlig kommer til å ta mye tid utover høsten. Alle skal jo ha visning etter arbeidstid, men det er ingen som vil ha det ut i de sene timer. Kjernetiden blir altså fra kl. 17 til kl 20, og for hus i nærheten av Trondheim by skal det ikke stort mer til enn én visning, så det gjelder å få ut fingærn den dagen det er mulig å faktisk "besiktige boligen". Derav begrepet visnings-maraton...

Alt ettersom du er 1.mann eller ikke, møtes du av en passe blid dresskledd eiendomsmegler, med intensjoner du helst skulle likt å vite om i detalj før du spør om noe som helst...

Alt ettersom hvor stor/ny/pen/solfylt/billig eiendommen er, må du trenge deg frem mellom/vike plass for andre ivrige og svette visnings-gjengere, gjerne med tilhørende småbarn du ikke vil tråkke på foten.
Og alt ettersom hvor ny du er i gamet, går du ut med en varierende grad av forståelse for hvor attraktiv denne boligen faktisk  er. For DEG.

Jeg tror ikke det finnes større rot til usikkerhet enn visning på hus...

WOW...!!!

Tanker om motorsykkel...

Min kjære sitter på sin elskede Fazer og skal kjøre 47 mil i løpet av dagen, og jeg gleder meg som et lite barn til han endelig kommer hjem til meg!!!

Men han kjører motorsykkel.

Jeg elsker å sitte på, vi kjører på turer og koser oss masse sammen, men når han kjører alene tenker jeg flere tanker jo flere dødsulykker jeg leser om i nettavisene. Når jeg sitter på tenker jeg aldri "hva hvis", for da sitter jeg jo en gang der, og storkoser meg...!

Det blir altså noe helt annet når han skal kjøre langt, og alene.

Det er ikke hans kjøring jeg bekymrer meg for, det er alle andre. Det er lastebilene som skal kjøre forbi på bittesmå marginer oppover Østerdalen jeg bekymrer meg for. Det er campingbiler og vogner som får andre sjåfører til å se rødt jeg er redd for. Det er folk som gjør DUMME ting i trafikken som er skummelt å tenke på, og på 47 mil rekker du å se mye dum(m?)skap...

Idioter som setter andres liv i fare fordi de kanskje kan vinne noen sekunder på sin tur, burde vært gjort meget stygge ting med - uten å gå i detalj.

Ikke ligg oppi rumpa på en motorsykkel - motorsyklisten kan bråstoppe på veldig mange færre meter enn du kan som bilist. Men det hjelper ikke for motorsyklisten å klare å stoppe for en hindring, hvis du kommer bakfra og kjører han ihjel :S

Det kvitrer fra telefonen min, og jeg har fått enda en sms som sier: "Nå har jeg kommet "hit" ;)".

La oss håpe på et lysere innlegg neste gang... :P

Nå skal jeg gjøre ting, så jeg slipper å tenke så fælt...

På ukjente stier...

Dette har jeg aldri gjort før.

Jeg har aldri skrevet et blogg-innlegg i hele mitt 22 år lange liv, og begir meg nå ut på ukjente stier. Jeg er en rev på å følge de røde T-ene i fjella, men nå ser jeg ingen, og kan nårsomhelst ramle utfor stupet.

MEN! Det er jo en grunn til at jeg prøver meg likevel, og det er fryktelig enkelt:
Nysgjerrighet - roten til alt som er gøy!!
Det er ikke noe dramatisk som gjør at jeg føler for å dele av min erfaring eller slike ting, det er kun pur nysgjerrighet.

På telefon til min kjære sa jeg noe sånt som: " Du, jeg har gjort noe rart...! Jeg har laga en blogg....!"

Dette kan være starten på noe festlig, eller bare en kort liten flopp jeg glemmer innen det har gått en uke. Det kommer helt ann på hva hodet og fingrene mine har lyst til å bruke bloggen til. Jeg gidder ikke å tvinge meg selv til å skrive hvis jeg rett og slett ikke har lyst, ikke snakk om! Og nettopp derfor risikerer jeg at dette blir en glissen affære, men hopper altså i det, og håper på det beste.

Jeg er like spent som deg på å se hvor disse skribleriene fører hen, kanskje er det noen som liker å følge med på akkurat meg...?