Soon 2 down, 2 to go... Soon...

At det går ann å være SÅ trøtt når det er meningen at du skal være på topp og stå foran sensorer for å ta muntlig fransk eksamen. Puh!! 
Skal i ilden om ca 3 timer, og sitter i caféen på skolen og prøver å få tia til å gå. 
Er det noen vits å lese mer nå?
Jeg bestemte meg på søndag for at etter mandagens lesing skal jeg ikke lese en setning ekstra på tirsdag morgen, for hva er det egentlig godt for?

Gud bedre. Det jeg ikke kan nå, det får værra! 

Etter at de 10 minuttene med nervepirrende høring er over, skal jeg sette meg ned med Exphil-boka og pusle litt med den. Det går slag i slag med alle eksamenene som skal gjennomføres, enda har ikke jeg det værst altså, så jeg klager ikke - men intenst er det :)

Jeg skal være gla når dette semesteret er over, alle eksamener er ferdig, og juleferien åpner sin varme favn for meg... 

Jeg gleder meg til mange ting. 
Jeg gleder meg til ost-og-vin-kveld hjemme i huset mitt, med den supre faddergruppa mi fra starten av semesteret.
Så gleder jeg meg til å bli ferdig med å flikke over taklistene på soverommet for å skjule de flekkene der maskeringstæipen tok med seg malinga...
Jeg gleder meg til å vaske og rydde kåken i ettermiddag, og få det koselig og reint rundt meg - det trengs virkelig! Å være i innflyttingsmodus er ingen spøk....
Jeg gleder meg til eksamensfesten, og til å markere at 1 av forhåpentligvis 10 eksamensperioder er unnagjort!
Ikke minst gleder jeg meg til å reise hjem til jul.
Jeg gleder meg til å kjenne lukta av røkelse hjemme hos mamma og pappa.
Jeg gleder meg til å spise all den deilige julematen til pappan min, mest den hjemmelagede surkålen og sylta!
Jeg gleder meg til å bake kromkaker sammen med mamman min.
Jeg gleder meg til å se brodærn og samboeren hans, søtingene :)
Jeg gleder meg til å klemme alle sammen!!
Jeg savner dere :D


Huset mitt er tomt for julepynt. Det eneste som finnes, er en 20 kroners blikk-adventsstake fra Biltema, med 4 pene lilla lys i....
Og jeg som hadde gleda meg sånn til å pynte til jul i eget hus...! Vel vel, det får bli neste år. Juleeska mi blir i allefall endelig med nordover når vi kjører hjem til Barteby på nyåret.


Noen som vil mate katten min mens jeg er borte...?

VIPS var det desember!

Etter å aktivt ha oversett julemarsipanen i butikkene, pynten på Ikea, og julemusikken på radio siden starten av oktober, gleder jeg meg endelig over at desember er her. Den kom tilogmed litt brått på...! Selv om jeg har gått og forberedt meg på desember siden midten av august, fikk jeg bakoversveis da det gikk opp for meg hvor kort tid det plutselig var igjen til første eksamen.


Jeg syns synd på folk som blir plagsomt stressa til eksamen! Det må altså være ufattelig slitsomt, og jeg lurer på hva som gjør det. Er det redselen for å ikke ha filla peiling på oppgavene som blir delt ut? Er det personlige krav til gode resultater som gjør at folk svetter sånn? Er folk redd for å være dårligere enn "de andre"...? 


Selv de som minst venter det kan finne på å rett og slett få eksamens-panikk, og ikke være i stand til å engang møte opp for å gjøre et forsøk på å gjennomføre. Det skjedde en god venn, og kanskje en dag skjer det også meg, hvem vet. Men pr dags dato kan jeg ikke si annet enn at jeg er rolig som skjæra på tunet, i god gammal Aukrust-stil. Jeg sover godt, tenker ikke så mye dagen før, men tar det lungt, slapper av og koser meg. Da jeg skulle ha diverse privatist-eksamener i slutten av videregående var det ikke fullt så vel, men kanskje nettopp da lærte jeg at all nervøsiteten ikke tjente noe formål som helst...


På eksamen skal du få vise hva du kan. Og med alt arbeidet jeg har lagt ned jevnt over hele dette semesteret, så jeg er jo dømt til å kunne masse!! Når man sitter med pennen på papiret og skal skrible ned en besvarelse, så kommer alle tingene snikende frem fra bevisstheten. Det ene drar det andre med seg, og sammenhengen i tingene gjør at man kan mer når det virkelig teller, enn det man tror i dagene (ukene, mndene...) før eksamen.


Å ikke ha skyhøye krav til resultatet gjør jo også godt for et slitent hode. For å være helt ærlig, har jeg ikke behov for å få Aer, og får jeg en E skal jeg ikke gråte av den grunn. Om jeg får en B blir jeg lykkelig, men jeg går ikke av veien for å glede meg over en C eller D heller. Jeg vet så godt hvilken innsats jeg har gjort, og ser ikke helt hvordan jeg skulle gjort mer, og derfor er jeg fornøyd så lenge jeg ikke stryker. Ambisjonene er der likevel, skal sies, men det er ikke eksamensresultatet som er det viktigste. Det er faktisk mye viktigere for meg å jobbe hardt og lære nye ting, uavhengig av den ENE evalueringen som skal summere opp "hva jeg kan". 


At det kun er eksamen som teller i en slik sammenheng er forsåvidt helt tullete. Du har noen få timer til disposisjon, på en gitt dag, og hva som helst kan skje denne ene dagen, eller dagene i forveien! At hver og en er i stand til å prestere optimalt akkurat den ene dagen, er ikke noe annet enn flaks! 


Jeg anser meg selv som heldig, som har kost meg med spennende fag, jobbet hardt, lært utrolig mye, og som ikke får hjerteklapp av eksamen. 
Derfor vil jeg ønske alle andre studenter lykke til frem mot jul, pust dypt inn og godt ut igjen en 10-12 ganger - dette går bra!! Slapp av :)
Hva så hvis det ikke gjør det? Neppe noen undergang for verken deg eller menneskene rundt deg. 


Hurr hurr!

Hus, flytting og ymse div...

Brikkene begynner å falle på plass. Det har blitt onsdag, og det kjennes allerede som en evighet siden helga tok slutt! Den var full av flytting. Vasking, bæring, løping, svetting, rydding, handling, og mer bæring. Men det har vært utrolig gøy hele veien!


Min Kjæres mamma og hennes kjærste kom oppover til Barteby med et digert lass, en lastebil full av alle de tingene som har stått på mellomlagring fra vi flyttet ut av 90 kvadrat, inn på 35, ut derfra igjen, og nå altså inn på 101 stykk akkurat passe kvadrat.
Det var mange godsaker der gitt, mitt elskede piano, TVen vår, microbølgeovnen... Og ikke minst: PUSEN :D :D :D 
Jeg har savnet henne så utrolig dette halvåret mens hun har måttet bo borte fra oss, men nå er hun på plass igjen, og gjør huset vårt til et hjem. Min fantastiske, myke, vakre, nydelige pusebaby <3


Med helsa som innsats ble pianoet løftet ned fra lasteplanet fredags kvelden, og lørdag måtte vi jaggu løfte ned nyinnkjøpt vaskemaskin........... Heldigvis var vi jo 4 stykker, men vi ble jo godt imponert over vårs da vi etter å ha pakka den ut på badet leste av bruksfovirringa at den veide 99 solide kilo :) Etter noen vask er jeg strålende fornøyd med Miele 1614 - går så det suser, og bråker ikke nevneverdig.
Videre ble en deilig Kivik 3seter i RØDT kjøpt inn fra Ikea, et lekkert dusjkabinett hentet på Obs Bygg, og et enkelt hvitt kombikjøleskap (også Ikea - bare 2990 kroner!) betalt for og løftet både hit og dit.

Tre aha-opplevelser:
1. Ja, kjøleskapene anno 2010 må fortsatt stå i ro i 4 timer før du plugger dem i...
2. Du trenger minst 4 ting mer for å montere en dusj enn det som er med i pakka.
3. Ingen ting er standard...

Søndagen ble brukt til å vaske ut av leiligheten vi flyttet ut fra, og etter en siste finish på mandagen, leverte vi nøkkelen og vinket farvel til hula vi har bodd i siden sommeren. DET var tilfredsstillende det skal jeg si deg!

Innimellom alt det andre, har til slutt soverommet gått fra blått med gulna lister, til caffe latte x 3 vegger og knall rødt x 1 vegg med hvite fine lister, og ting begynner rett og slett å ramle litt på plass :)

Det kommer 2 bilder, 1 før og 1 etter. Kanskje.

Konklusjoner fra den siste tiden:
- Vaskemaskiner er tunge.
- Svigermødre er kjekke.
- TV er digg.
- Jeg er utslitt.
- Min Kjære er en knakanes handyman...;)

Reflekjoner over en ExPhil-oppgave

Dette var en brainstorming som startet skriveprosessen til en ExPhil-oppgave jeg har levert. Jeg brukte deler av disse tankene i teksten videre, men siden oppgaven altså er levert, tar jeg sjansen på å publisere disse tankene (kjipt å få stryk for å plagiere meg selv, men krysser fingrene for at det skal gå fint).

"Tar vi for gitt at det finnes en verden uavhengig av oss?

Når jeg for eksempel tenker på døden, så tenker jeg det at jeg kommer til å opphøre og eksistere, og miste alle mine sanser. Jeg tenker at det er jeg som forsvinner fra verden, og at verden, menneskene og tingene i den fortsatt kommer til å eksistere i det uendelige uten meg. Jeg tror altså at den fysiske verden slik jeg kjenner den i dag vil fortsette å eksistere uavhengig av om jeg lever eller dør. 

Jeg forutsetter tydeligvis at ikke alle dør samtidig som meg, men at det fortsatt eksisterer mennesker på jorden. Forsetter verden og tingene i den å eksistere fordi det fortsatt finnes mennesker? Vil den fysiske verden opphøre å eksistere hvis det ikke lenger fantes mennesker? Det har jeg vondt for å tro. 

Som Hume, kan jeg også tro at all viten om verden rundt oss kommer fra sanseerfaring. Hvordan i all verden skal jeg vite om noe eksisterer hvis jeg ikke sanser det? Det må jo da også finnes noe som gir meg inntrykkene jeg sanser. Forutsetningen for å sanse noe i det hele tatt er jo at man sanser noe, en lukt, en lyd, en smak osv. Dette noe må eksistere uavhengig av meg, og være likt for alle mennesker. 

Forskjellig er hvordan enkeltindividet tolker disse inntrykkene sansene registrerer. En bestemt lukt kan gi vidt forskjellige assosiasjoner alt ettersom hvilke forutsetninger man har for å tolke lukten. 

La oss si at det jeg tror er sanser, også er en måte å tolke inntrykk på. At jeg definerer noe som en lukt, kan være min tolkning av et inntrykk, som gjør det mulig for meg å kategorisere det, og gi inntrykket assosiasjoner. Jeg kan ikke gjøre om en lukt til en smak, eller en lyd for den saks skyld, men man kan se en sans som en tolkning av inntrykk. Det interessante er at alle mennesker over hele verden kan se, lukte, høre og smake, uavhengig av hvor man er født, hvilken kultur man lever i, om man er fattig eller rik. Om jeg kjenner lukten av en rose i Norge, og en fyr i Somalia lukter på den samme blomsten, vil vi kjenne at der er en lukt, men kanskje tolke den forskjellig."

Blir jeg nødt til å blogg om interiør nå.....?!

Jeg lurer på det nemlig.

Jeg tror at jeg kommer til å bli sykelig opptatt av mitt eget hus.

MITT EGET HUS :D

Det låter som musikk i mine ører!

Endelig skal jeg få lov til å male veggene i den fargen jeg vil, henge opp de bildene jeg har lyst til, plante de blomstene jeg vil ha i hagen, tegne mitt eget kjøkken, male baderomsinnredning, og du a meg hva jeg skal få lov til å gjøre nå!!

Jeg kan tilåme få ha katten min der! Og du verden som jeg savner det vakre lille kreket... Mon tro om jeg ikke trenger en liten krabat til....? (Vesle Sambo grynter i bakgrunnen...)

I den forbindelse er jeg redd det kommer noen bidrag på denne bloggen. Jeg er ingen ekspert på interiør, men jeg har sånn ca peiling på hva jeg syns er koselig. Jeg har ikke råd til dyre løsninger, så det kan jo hende det dukker opp tips til billige løsninger her.

Uansett, dette var egentlig en vending jeg ikke visste at bloggen skulle ta.

Jeg har lurt på om jeg har husmor-genet.

Jeg liker ikke å bake, er sånn passe flink til å lage middag, ikke fryktelig gla i å vaske og rydde, og dill og dall rundt omkring i huset er jeg fryktelig dårlig på.

MEN: Nå drømmer jeg om gardiner om natta....

Dessuten er jeg en rev på å strikke.

Det som kanskje gjør at genet titter fram, er mest mulig praktiske løsninger på ting og tang i hverdagen. Jeg ser nesten ikke problemer for bare løsninger! For meg er det nærmest uforståelig at noen kan ha rom fulle av kaos, når det finnes så mange fine hyller og esker og tjo og hei på Ikea :P

Jeg er muligens i overkant opptatt av at alle ting burde ha sin plass. Men jeg lever sammen med en som ikke helt deler den lidenskapen, så jeg må nok moderere meg litt. Likevel kommer jeg til å prøve å løse det problemet (nettopp...!!) ved å lage uimotståelig lure triks :D

Jeg lurer på om det å være førstegangs-kjøper er like spennende for alle...?

Denna frøkna har væffal nesten litt vondt for å fatte at vi har fått til noe så kult!! Slutt på alt som heter Samskipnad og Leie - Her kommer ei som har blitt huseier :D

KULT!!!

Stay tuned for bilder.

Kanskje må nettopp du som leser dette hjelpe meg i jungelen av oppussings-tips...:P

En helg med passe mange ting i

I helger skal man slappe av har jeg hørt.

Det var en gang i en fjern fortid en liten fugl (het den Terje kanskje...?) som kviskra at helgen er til for å slappe av.

Fra før "fjern fortid" har jeg et enda fjernere minne om helger fulle av Bonanza, lørdagsgodt, taco, pannekaker og fri.

Jeg visste ikke at jeg hadde fri, men det var det det var.

Ikke bare er det en fjern fortid, det er også en svunnen tid - jeg tror aldri jeg noen gang kommer til å få fri igjen...! Det høres kanskje drastisk ut, men det er en slags forbannelse over det å være et våkent, tenkende menneske - du får ikke fri.

Nå høres jeg kanskje i overkant pessimistisk ut, og det slutter akkurat her! For det er egentlig ikke pessimisme, det er en slags nostalgi, og ergo en liten glede ved å tenke tilbake på at hodet mitt en gang for lenge siden var bokstavelig talt tomt.

Det er ikke tomt lenger.
Takk og lov! - men samtidig: FILLÆRN!!!
Det er fantastisk å leve i en dynamisk og spennende verden, der det stadig har skjedd og skal skje nye ting, jeg kunne ikke hatt det bedre enn jeg har det akkurat nå tror jeg... Hvis hodet mitt ligger brakk for lenge, så er det over og ut gitt, det er det liten tvil om...

Men kunne det ikke gå ann å bare trykke på "off"...?

"Skikkelig original tanke" tenker du nå.

Vel - det har seg nå sånn at alt har blitt sagt og tenkt før, men jeg er sjelegla hver gang jeg oppdager at noe nytt har gått opp for meg, det er sånt hodet mitt liker å holde på med nemlig.

Dette har vært en helg med akkurat passe mange ting i.

Jeg har ikke rukket å kjede meg et sekund!

Men har jeg da slappet av...?

Er "slappe av" synonymt med "kjede seg"...?

"Det er sunt å kjede seg", det sa min mor.

Hva da hvis jeg ikke rekker det...?

Hvor lang (eller kort) bør en kjede-syklus være...?

(Hvis du er av dem som uttaler "kj" for "sh" så kan du helle syre på tunga btw...)

I kveld satt jeg sammen med to nye gode venner og spiste kake, svele, drakk melk, så på fransk film (elsk!), heklet, lo... Jeg satt veldig godt også.

Slappet jeg av da?

Jeg kjeda meg væffal ikke, det er sikkert :)

 

For en herlig tid!

2 utrolige uker har gått siden sist, og ja modærn - det er på tide med en liten blogg-kviskring nå ;)

Hvor mye morro går det ann å ha på 14 dager?
SÅ!!! (Viser med hendene hvor mye...)
WOW det her har vært gøy! 5 absolutt supre faddere har tatt vare på oss 10 fadderbarna, og dratt oss med på både det ene og det andre. Fra rolig spillkveld, til hæla-i-taket stablingsfest. Hva som var høydepunktet for min del er jeg jammen ikke helt sikker på, det har bare vært så bra alt sammen! Men... Stablingsfesten var ett av dem ;) Putt 50 svette faddere og fadderbarn inn i en liten leilighet, og VIPS har du en konge-fest. Musikken dunka, vi dansa og kauka, og blei kjent da - ikke minst. Huska tilåme noen ansikter med dertilhørende navn dagen derpå, og det er ikke værst.

Men selvfølgelig, ingen bra fest går for seg uten en liten smule drama :P
Plutselig - ut av det blå - stormet det inn en sint mann med C.S.I. T-skjorte på og med ID-kort rundt halsen, og ropte hissig til oss på trøndersk at "Dokk har ikke hørt brann-alarmen!!!"
Flertallet av fest-deltakerne klarte vel ikke helt å ta fyr'n seriøst, før noen gikk ut på trappeavsatsen utafor blokka og så både den ene og den andre ule-bilen..
Noen få ville løpe ut hals over hode, men vi fikk beskjed om å sitte i ro, og C.S.I.mannen kom tilbake (litt roligere denne gangen) og forklarte at det hadde vært en pipebrann i blokka, fra restauranten i 1. etg. Han sa også at brannalarmen ikke hadde gått oppe der vi var, og at det ikke var noen fare fordi pipa var en brann-celle og greier...

Han lo til slutt litt av sin egen t-skjorte, ropte "Fest videre!", og ble eskortert ut av "The Roof.. The Roof... The Roof is On Fire"...:P

Pup-til-pub-runde, Linjeforenings-fest med Eureka, Quiz på Three Lions, Øl-kurs på Dahls Bryggeri... 

Det er tid for avrusning, jeg veit væffal EN lever som er gla' detta hardkjøret er over! Men en STOR TAKK til ALLE dere herlige mennesker som har vært med på å gjøre de to siste ukene til en GENIAL start på min studietid i Trondheim!!

Spesielt til Eureka, og til faddere Ida, Eirin, Oda, Andreas og Jørgen - et rungende TAKK :D Dere har gjort en kjempejobb!!

Nei, blir det bedre nå...!

Så var det igang!!

Nå, i dag, har det vært immatrikulering på NTNU!

Det er sol og så varmt at det nesten ikke går ann - en strålende dag!

Ikke minst har jeg fått faddergruppe, og vi skal møtes til vors i kveld og bli kjent. 

Jeg gleder meg!!

Jeg trodde dagen i dag kom til å bli komplett kaos, med 7100 nye studenter bare ved NTNU, men alt fra åpningsseremoni til faddergrupperinger gikk for min del som smurt. De 3 fadderne mine virker som kjempetrivelige folk, mens de fleste av fadderbarna (foreløpig) er stille og forsiktige. Det er jo ikke jeg akkurat kjent for å være, så det er jeg som stiller spørsmål og prater i hytt og gevær. Vors i kveld blir sikkert veldig bra, med litt bli-kjent-leker og alkohol løsner selv de mest beskjedne raskt ;)

I morgen starter så smått det jeg virkelig gleder meg til, nemlig undervisning og orienteringsmøter. Nå vil jeg i gang!! Hvilken ExPhil-gruppe er jeg på? Hvordan ser timeplanene ut? Hvilke bøker skal jeg kjøpe? Hvor snåle ser foreleserne ut? Hvor mye koster et frokost-abonnement i kantina? Når har jeg tid til å ta kurs i stressmestring.....?

Vips - her har dere meg; student ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet.

"Ja, og så?" tenker du kanskje?

Vel, for meg betyr det ganske mye å endelig ha kommet så langt. 

Endelig er jeg student. 

På årntli! 

Nå er det min tur, og dette er mitt opplegg. Yeah ;)

Jeg koser meg!

Matglede!!

Jeg leste denne artikkelen her om dagen, og tenkte Hurra!!

Endelig er det noen som snakker om MatGlede i norske medier, tenkte jeg, og det fikk meg umiddelbart til å tenke at her er det potensielt blogg-stoff.

Jeg er av den typen som stort sett unner meg det jeg har lyst på. Hjemme hos oss lager vi det vi vil til middag, og tenker ikke så mye over hvor usunt/sunt måltidet er. Vi har blitt flinkere til å tenke i sunnere baner den siste tiden, for vi er jo klar over at kostholdet vårt ikke er veldig variert. Ingen av oss to er spesielt flinke til å spise verken frukt, grønnsaker eller fisk, men det er vi altså klar over, og gjør effektivt noe med det.

MEN...! Jeg syns vi er flinke til å kose oss med det vi har på tallerkenen, uansett hva det er - med mindre det faktisk smaker vondt...

Å spise sammen med folk som skal fortelle deg om alt som er usunt ved det du har foran deg, får meg til å miste matlysta. Ikke fordi jeg blir livredd for alt som tydeligvis finnes i maten, men fordi jeg syns det er tåpelig å ha fokus på hvor dårlig måltidet er samtidig som man skal sitte der og spise det...! Ikke minst syns jeg det er ufattelig uhøflig å kommentere andres mat, hvis man f. eks. er ute og spiser.

La oss heller, som damen i artikkelen fokuserer på, kose oss rundt bordet. Kose oss i selskap med hverandre, kose oss med alle smakene maten har å by på, og det enkle faktum at du kan spise deg mett etter kanskje å ha vært sulten en stund. 

Selvfølgelig skal vi tenke på hva som er sunt og usunt, men det arbeidet kan vi jo gjøre før vi spiser. Etter det er det opp til hver enkelt å velge å spise eller ikke spise. Hvis måltidet er godt forberedt, og man har valgt salat istedenfor pommes-frittes, men en fløteskvett i sausen istedenfor bare vann - ja, så får det være greit. Å sitte og kverne rundt hvor mye fett fløte inneholder mens man sitter og gafler i seg den deiligste middagen, det har ikke noe for seg.

Jeg tror det er sunt å ha et koselig forhold til mat, og jeg vet at det ikke er like lett for alle. Men å kose seg med måltidene, ta seg tid til dem, og spise variert, det tror jeg er sunt både for kropp og sjel :)

Min egen sunne fornuft tror jeg er min beste kilde til matglede. Kombiner det med en samboer som er kjempeflink til (og veldig gla' i) å lage mat, så får du en liten heldiggris ut av det hele: Meg...!

Hva betyr matglede for DEG?

Visning - for første gang!

Dagen i dag har blitt brukt til bl. a. å dra på 3 visninger på 3 hus i klassen "noe aktuelle kjøpsobjekter". Det er snålt! Som de to spjælingene vi jo er, ble vi sett litt rart på både her og der. Den ene megleren nølte litt med å i det hele tatt gi meg prospekt, han trodde vel kanskje ikke vi var i stand til å kjøpe huset. Jeg tror det er første gang i mitt liv jeg har merket at jeg har blitt dømt på grunnlag av alderen min - eller noe som helst annet for den saks skyld...!

For meg er det rart at jeg har kommet dit i livet at jeg skal ut og kjøpe meg bolig - eller hus som det heter, hvis det er den type bolig det gjelder.

Først ble jeg så stor at jeg flyttet hjemmefra.
Nå har jeg blitt så stor at jeg skal kjøpe hus.
De to tingene kom relativt raskt på hverandre, og jeg er desto mer full av undring. Be-undring? For-undring? En salig blanding tror jeg. Undring er det i allefall!

I dag gikk startskuddet altså for visnings-maratonet som mest sannsynlig kommer til å ta mye tid utover høsten. Alle skal jo ha visning etter arbeidstid, men det er ingen som vil ha det ut i de sene timer. Kjernetiden blir altså fra kl. 17 til kl 20, og for hus i nærheten av Trondheim by skal det ikke stort mer til enn én visning, så det gjelder å få ut fingærn den dagen det er mulig å faktisk "besiktige boligen". Derav begrepet visnings-maraton...

Alt ettersom du er 1.mann eller ikke, møtes du av en passe blid dresskledd eiendomsmegler, med intensjoner du helst skulle likt å vite om i detalj før du spør om noe som helst...

Alt ettersom hvor stor/ny/pen/solfylt/billig eiendommen er, må du trenge deg frem mellom/vike plass for andre ivrige og svette visnings-gjengere, gjerne med tilhørende småbarn du ikke vil tråkke på foten.
Og alt ettersom hvor ny du er i gamet, går du ut med en varierende grad av forståelse for hvor attraktiv denne boligen faktisk  er. For DEG.

Jeg tror ikke det finnes større rot til usikkerhet enn visning på hus...

WOW...!!!

Tanker om motorsykkel...

Min kjære sitter på sin elskede Fazer og skal kjøre 47 mil i løpet av dagen, og jeg gleder meg som et lite barn til han endelig kommer hjem til meg!!!

Men han kjører motorsykkel.

Jeg elsker å sitte på, vi kjører på turer og koser oss masse sammen, men når han kjører alene tenker jeg flere tanker jo flere dødsulykker jeg leser om i nettavisene. Når jeg sitter på tenker jeg aldri "hva hvis", for da sitter jeg jo en gang der, og storkoser meg...!

Det blir altså noe helt annet når han skal kjøre langt, og alene.

Det er ikke hans kjøring jeg bekymrer meg for, det er alle andre. Det er lastebilene som skal kjøre forbi på bittesmå marginer oppover Østerdalen jeg bekymrer meg for. Det er campingbiler og vogner som får andre sjåfører til å se rødt jeg er redd for. Det er folk som gjør DUMME ting i trafikken som er skummelt å tenke på, og på 47 mil rekker du å se mye dum(m?)skap...

Idioter som setter andres liv i fare fordi de kanskje kan vinne noen sekunder på sin tur, burde vært gjort meget stygge ting med - uten å gå i detalj.

Ikke ligg oppi rumpa på en motorsykkel - motorsyklisten kan bråstoppe på veldig mange færre meter enn du kan som bilist. Men det hjelper ikke for motorsyklisten å klare å stoppe for en hindring, hvis du kommer bakfra og kjører han ihjel :S

Det kvitrer fra telefonen min, og jeg har fått enda en sms som sier: "Nå har jeg kommet "hit" ;)".

La oss håpe på et lysere innlegg neste gang... :P

Nå skal jeg gjøre ting, så jeg slipper å tenke så fælt...

På ukjente stier...

Dette har jeg aldri gjort før.

Jeg har aldri skrevet et blogg-innlegg i hele mitt 22 år lange liv, og begir meg nå ut på ukjente stier. Jeg er en rev på å følge de røde T-ene i fjella, men nå ser jeg ingen, og kan nårsomhelst ramle utfor stupet.

MEN! Det er jo en grunn til at jeg prøver meg likevel, og det er fryktelig enkelt:
Nysgjerrighet - roten til alt som er gøy!!
Det er ikke noe dramatisk som gjør at jeg føler for å dele av min erfaring eller slike ting, det er kun pur nysgjerrighet.

På telefon til min kjære sa jeg noe sånt som: " Du, jeg har gjort noe rart...! Jeg har laga en blogg....!"

Dette kan være starten på noe festlig, eller bare en kort liten flopp jeg glemmer innen det har gått en uke. Det kommer helt ann på hva hodet og fingrene mine har lyst til å bruke bloggen til. Jeg gidder ikke å tvinge meg selv til å skrive hvis jeg rett og slett ikke har lyst, ikke snakk om! Og nettopp derfor risikerer jeg at dette blir en glissen affære, men hopper altså i det, og håper på det beste.

Jeg er like spent som deg på å se hvor disse skribleriene fører hen, kanskje er det noen som liker å følge med på akkurat meg...?