Etter å aktivt ha oversett julemarsipanen i butikkene, pynten på Ikea, og julemusikken på radio siden starten av oktober, gleder jeg meg endelig over at desember er her. Den kom tilogmed litt brått på...! Selv om jeg har gått og forberedt meg på desember siden midten av august, fikk jeg bakoversveis da det gikk opp for meg hvor kort tid det plutselig var igjen til første eksamen.
Jeg syns synd på folk som blir plagsomt stressa til eksamen! Det må altså være ufattelig slitsomt, og jeg lurer på hva som gjør det. Er det redselen for å ikke ha filla peiling på oppgavene som blir delt ut? Er det personlige krav til gode resultater som gjør at folk svetter sånn? Er folk redd for å være dårligere enn "de andre"...?
Selv de som minst venter det kan finne på å rett og slett få eksamens-panikk, og ikke være i stand til å engang møte opp for å gjøre et forsøk på å gjennomføre. Det skjedde en god venn, og kanskje en dag skjer det også meg, hvem vet. Men pr dags dato kan jeg ikke si annet enn at jeg er rolig som skjæra på tunet, i god gammal Aukrust-stil. Jeg sover godt, tenker ikke så mye dagen før, men tar det lungt, slapper av og koser meg. Da jeg skulle ha diverse privatist-eksamener i slutten av videregående var det ikke fullt så vel, men kanskje nettopp da lærte jeg at all nervøsiteten ikke tjente noe formål som helst...
På eksamen skal du få vise hva du kan. Og med alt arbeidet jeg har lagt ned jevnt over hele dette semesteret, så jeg er jo dømt til å kunne masse!! Når man sitter med pennen på papiret og skal skrible ned en besvarelse, så kommer alle tingene snikende frem fra bevisstheten. Det ene drar det andre med seg, og sammenhengen i tingene gjør at man kan mer når det virkelig teller, enn det man tror i dagene (ukene, mndene...) før eksamen.
Å ikke ha skyhøye krav til resultatet gjør jo også godt for et slitent hode. For å være helt ærlig, har jeg ikke behov for å få Aer, og får jeg en E skal jeg ikke gråte av den grunn. Om jeg får en B blir jeg lykkelig, men jeg går ikke av veien for å glede meg over en C eller D heller. Jeg vet så godt hvilken innsats jeg har gjort, og ser ikke helt hvordan jeg skulle gjort mer, og derfor er jeg fornøyd så lenge jeg ikke stryker. Ambisjonene er der likevel, skal sies, men det er ikke eksamensresultatet som er det viktigste. Det er faktisk mye viktigere for meg å jobbe hardt og lære nye ting, uavhengig av den ENE evalueringen som skal summere opp "hva jeg kan".
At det kun er eksamen som teller i en slik sammenheng er forsåvidt helt tullete. Du har noen få timer til disposisjon, på en gitt dag, og hva som helst kan skje denne ene dagen, eller dagene i forveien! At hver og en er i stand til å prestere optimalt akkurat den ene dagen, er ikke noe annet enn flaks!
Jeg anser meg selv som heldig, som har kost meg med spennende fag, jobbet hardt, lært utrolig mye, og som ikke får hjerteklapp av eksamen.
Derfor vil jeg ønske alle andre studenter lykke til frem mot jul, pust dypt inn og godt ut igjen en 10-12 ganger - dette går bra!! Slapp av :)
Hva så hvis det ikke gjør det? Neppe noen undergang for verken deg eller menneskene rundt deg.
Hurr hurr!
Jeg syns synd på folk som blir plagsomt stressa til eksamen! Det må altså være ufattelig slitsomt, og jeg lurer på hva som gjør det. Er det redselen for å ikke ha filla peiling på oppgavene som blir delt ut? Er det personlige krav til gode resultater som gjør at folk svetter sånn? Er folk redd for å være dårligere enn "de andre"...?
Selv de som minst venter det kan finne på å rett og slett få eksamens-panikk, og ikke være i stand til å engang møte opp for å gjøre et forsøk på å gjennomføre. Det skjedde en god venn, og kanskje en dag skjer det også meg, hvem vet. Men pr dags dato kan jeg ikke si annet enn at jeg er rolig som skjæra på tunet, i god gammal Aukrust-stil. Jeg sover godt, tenker ikke så mye dagen før, men tar det lungt, slapper av og koser meg. Da jeg skulle ha diverse privatist-eksamener i slutten av videregående var det ikke fullt så vel, men kanskje nettopp da lærte jeg at all nervøsiteten ikke tjente noe formål som helst...
På eksamen skal du få vise hva du kan. Og med alt arbeidet jeg har lagt ned jevnt over hele dette semesteret, så jeg er jo dømt til å kunne masse!! Når man sitter med pennen på papiret og skal skrible ned en besvarelse, så kommer alle tingene snikende frem fra bevisstheten. Det ene drar det andre med seg, og sammenhengen i tingene gjør at man kan mer når det virkelig teller, enn det man tror i dagene (ukene, mndene...) før eksamen.
Å ikke ha skyhøye krav til resultatet gjør jo også godt for et slitent hode. For å være helt ærlig, har jeg ikke behov for å få Aer, og får jeg en E skal jeg ikke gråte av den grunn. Om jeg får en B blir jeg lykkelig, men jeg går ikke av veien for å glede meg over en C eller D heller. Jeg vet så godt hvilken innsats jeg har gjort, og ser ikke helt hvordan jeg skulle gjort mer, og derfor er jeg fornøyd så lenge jeg ikke stryker. Ambisjonene er der likevel, skal sies, men det er ikke eksamensresultatet som er det viktigste. Det er faktisk mye viktigere for meg å jobbe hardt og lære nye ting, uavhengig av den ENE evalueringen som skal summere opp "hva jeg kan".
At det kun er eksamen som teller i en slik sammenheng er forsåvidt helt tullete. Du har noen få timer til disposisjon, på en gitt dag, og hva som helst kan skje denne ene dagen, eller dagene i forveien! At hver og en er i stand til å prestere optimalt akkurat den ene dagen, er ikke noe annet enn flaks!
Jeg anser meg selv som heldig, som har kost meg med spennende fag, jobbet hardt, lært utrolig mye, og som ikke får hjerteklapp av eksamen.
Derfor vil jeg ønske alle andre studenter lykke til frem mot jul, pust dypt inn og godt ut igjen en 10-12 ganger - dette går bra!! Slapp av :)
Hva så hvis det ikke gjør det? Neppe noen undergang for verken deg eller menneskene rundt deg.
Hurr hurr!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg blir gla' hvis du vil legge igjen en hvilkensomhelst hilsen til meg :)