Et nødvendig blogginnlegg

Noen ganger er det nødvendig å "skrive unna" ting. Det må gjøres for å bli ferdig med saker og ting, og for å kunne skrive om andre ting. Jeg kommer altså ikke videre før jeg skriver unna dette innlegget. Det må gjøres, og jeg tror det er på tide nå.


Jeg skrev denne teksten for en tid tilbake, og har latt den ligge og modnes, for at jeg ikke skulle skrive noe teit. Det viser seg nå at den originale teksten er den som kommer nedenfor, uten pynt, og uten sensur.


Det hadde vært lettere å publisere dette hvis du ikke leste bloggen min, mamma.


Saken har seg altså slik:
Jeg har blitt skillsmissebarn.


I en alder av 22 år har fundamentet for min barndom, min oppvekst og mitt verdigrunnlag gått i oppløsning.
Har jeg sett det komme? Ja.
Jeg har tilogmed ventet på det. Det er mange år siden jeg sa til dem at jeg syntes de ikke var særlig koselige med hverandre. Det har vært en diger elefant, nei vent: en ENORM elefant, hjemme i huset. Den har vokst og vokst de siste årene. 

Elefanten ser man ikke, man hører den ikke, og man snakker ikke om den. Men du kjenner hvordan den trykker rundt ørene dine, hvordan den står på skuldrene dine og gjør deg tung, og hvordan den truer med å trampe ihjel hjertet ditt så du ikke lenger kommer til å være i stand til å smile i dens nærvær.
Hvordan klarte den å vokse seg så stor?
Små elefanter er lettere å hanskes med: uten næring dør de fort. Store elefanter trenger større skyts - de har mye mer å tære på. Den typen som er umulig å ta livet av, er sjelden.


Jeg følte den til slutt så intenst at jeg ble potte sur.
Jeg ble så trist og så sur som jeg ikke visste jeg kunne bli! Jeg vet godt at jeg kan bli sint, oppgitt, lei meg, frustrert og forvirret, og blir det stadig vekk i små fine doser. Men sur? Sånn skikkelig sur, som man bare kjenner når en elefant så stor som et luftskip holder på å kvele deg? Nei. Den følelsen kan jeg ikke sette fingeren på når jeg kjente sist. Riktig nok før denne gangen - 1. juledag.


Ballen begynte å rulle etter at jeg såret pappan min dypt, da jeg fortrolig fortalte han at "jeg orker ikke å feire jul sammen med dere mer. Jeg kommer til å si det til mamma også neste gang jeg treffer henne."
Det viste det seg at jeg ikke rakk: en stund etterpå ringte han meg og beklaget "jeg har hatt det så vondt med det du sa, jeg måtte bare snakke med henne. Det er ikke sånn vi skal ha det."


Etterpå skjedde alt fort. Plutselig ble du så gammel, pappa.


Nå kjenner jeg at jeg må holde mitt eget hode over vannet. Jeg er utålmodig og snurt når jeg må prate med dem, selv om jeg ikke vil være det, det er ikke jeg som styrer det. Jeg bor 50 mil unna, og tar ikke alltid telefonen. De må snakke med andre mennesker enn meg, jeg orker ikke å gå inn i en melankolsk boble hver gang vi har snakket sammen.


En dag sa en bekjent noe klokt til meg.
Han viste seg å være en venn.


Allerede etter julen måtte jeg gjøre det klart for meg selv at uansett hva som skjer, så kan jeg velge. Jeg kan velge å holde fast i prinsippene og verdiene jeg har vokst opp med, selv om forbildene har forandret seg.
De ga opp.
Det vil aldri jeg.
De sluttet å kommunisere.
For meg er ærlige samtaler gaver i hverdagen.
De mistet respekten for hverandre.
Jeg har lært, fra dem, å respektere menneskene rundt meg. Uansett hvem de er. Det vil jeg gjøre mitt ytterste for å fortsette med.
Ekteskapet har gått i oppløsning, og løftene deres med det.
Ingenting henger for meg høyere i samlivet mellom to mennesker, enn nettopp ekteskapet.


Men hva vet vel jeg?
Hva vet vel jeg om ekteskap?
Hva vet vel jeg om kampene i livet?
Hva vet vel jeg om arbeidet som kreves for at et samliv skal funke i over 20 år?
Hvem er jeg til å si at det er feigt å gi opp?
Hvem er jeg til å si at det er FOR lettvint å gå sin vei?
Hva gir meg rett til å forvente mer?


Jeg er ikke sint.
Jeg er bare veldig, dypt og inderlig skuffet.
Det er min erkjennelser overfor meg selv. Jeg skulle gjerne vært den foruten.


Tilgi meg min ærlighet. Jeg er jo så gla i dere!